Arne Lundstad ble født i Norderhov i 1916, på en gard med gamle roser på tunet. Han ble ikke gardbruker, men plantedyrker, planteskolemann, forsker, rose-ekspert og planteforedler, førsteamanuensis ved Norges Landbrukshøgskole. Han hadde solid planteskolepraksis i Norge, Sverige og Tyskland før studiene ved Norges Landbrukshøgskole, 1939 - 43. En periode var han kommunegartner-assistent og så lærer ved Buskerud Landbruksskole mens han studerte roser og skrev de første artikler om denne planteslekten. I 1948 kom den første utgaven av boken «Roser», Grøndal & Søns Forlag.
Dette var bakgrunn for at han i 1951 ble forskningsstipendiat, knyttet til Institutt for dendrologi og planteskoledrift ved Norges Landbrukshøgskole. den første tiden var oppgaven hans roseforskning. Senere, som forsker, skulle han ta på seg langt flere oppgaver innen planteskolenæringen.. I 1967 ble han førsteamanuensis ved Landbrukshøgskolen og sto i den stillingen til han ble pensjonist i 1985.

Arne Lundstad har utført et omfattende forskningsarbeid på roser og på andre vesentlige sider ved planteskoledriften. Han har drevet roseforedling og fått registrert 15 nye navnede roser.
Av andre vesentlige oppgaver kan nevnes granskning av lagertyper og lagerklima for hagebruksplanter. Innelagring av levende planter var nytt i Europa i 1950-årene. Hans arbeid førte til at planteskolenæringen i Norge kom tidlig i gang med innendørs vinterlagring. I dag er dette en selvfølgelighet innen næringen.
I 1970 fikk Arne Lundstad ansvaret for Høgskolens undervisning i planteskoledrift. Han underviste også deler av dendrologi og var styrer for planteskolen samme sted.

Arne Lundstad var en mye benyttet foredragsholder. Han kjente dyrkningsmulighetene i vårt vanskelige land og han hadde studert roser i de fleste vesteuropeiske land. Han var medlem av Nord-Rose, nordisk lisenskontor, så lenge det eksisterte, medlem av International Union for protection of New Varieties of Plants, -arbeidsgruppen prydplanter, styremedlem i Nordisk Rosenselskab, medlem av Utvalg for standardisering av planteskolevarer ved flere revisjoner. Han hadde mengder av viten og et uvanlig godt minne. Han var faglig meget aktiv og arbeidssom og har levert over 200 skriftlige arbeider. Av dette er mange førsøksmeldinger, et par bøker om roser, 6 kompendier, en del artikler som medarbeider av samleverk og leksika, og en del populærartikler. Arne Lundstad ble fortsatt brukt som pensjonist og gledet seg over å kunne fordype seg i en stor samling av gamle tradisjonsrike roser, de fleste fra forrige århundre, en innsamling han hadde gjort gjennom 30 år.

Arne Lundstad var med og stiftet Norsk Roseforening i september 1982. Foreningen hadde stor nytte av hans kunnskaper og frivillige arbeid. Bl.a. la han grunnlaget for den bedømmelsen vi har i våre rosekonkurranser i dag. Han ble foreningens første æresmedlem.

Arne Lundstad døde 29 juni 1988. I hans etterskrift skriver førsteamanuensis May Sandved: «Ved Arne Lundstads bortgang har Institutt for Hagebruk, Norsk Roseforening og plantedyrkere forøvrig mistet en uerstattelig kunnskapskilde. En hederlig og rettlinjet, hjelpsom og snill kollega og venn er gått bort.»

Lundstad er den eneste roseforedleren i Norge. Han oppkalte stort sett alle sine roser etter navn i den norrøne mytoligien.
Her følger en oppstilling av de 15 navnede rosene som Arne Lundstad lagde og fikk registrert:

I tillegg til disse rosene fant jeg i midten av 1980 årene en spesiell rosebusk i en hekk med R. francofurtana ‘Splendens’ (Frankfurt)på Norges Landbrukshøgskole. Arne Lundstad døde før jeg fikk spurt ham om denne rosen. Jeg satte den i min egen hage og har senere kalt den for ‘Arne’. Den er en buskrose med doble, mellomstore, rosa blomster med gule støvdragere. Remonterer ikke, men er blomsterrik og hardfør. Antakelige foreldere er Schneezwerg x R.gal. Splendens. Ikke i salg. Sorten er ikke registrert.

Verken Norges Landbrukshøgskole eller andre har ikke tatt vare på alle Lundstads roser. Derfor er noen dessverre utdødd. Mange av sortene er vakre og hardføre, de fleste har god duft. Øystein Rossow, Oslo, har en samling i sin hage og vil i 1997/98 formere opp en del sorter som ikke er i vanlig handel: ‘Gondul’, ‘Skogul’, ‘Edda’, ‘Idun’, ‘Sif’ og ‘Unn’. Jeg stiklingsformerer selv ‘Elle’ som er fullstendig sykdomsfri, hardfør og har fin duft. Den oppfører seg mer som en klatrerose og har fine nyper på høsten. I Nord-Norge kaller noen den «Elleville» på grunn av den kraftige veksten.
En mer fullstendig beskrivelse av alle rosene finnes i Modern Roses 10.

ARNE LUNDSTADS FØRSØK MED ROSER
Arne Lundstad var i mange år ansatt ved Norges Landbrukshøgskole og var en meget produktiv forsker og forfatter, med uttallige skrifter og noen bøker. Han døde i 1988 og ble før sin død utnevnt til Norsk Roseforening’s første æresmedlem.
Forsøkene er gjort i klimasone H5/H4, nærmere bestemt ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, ca 40 km syd for Oslo. Svært mange rosedyrkere i Norge dyrker roser i klimasone H4/H5 og derfor har forsøkene stor relevans. De er gjort for mange år siden og har derfor liten betydning for nyere sorter. Andre har ikke gjort tilsvarende forsøk i Norge etter Lundstad.
Det som etter min mening har størst relevans er forsøkene med buskroser og i noen grad forsøkene med klaseroser, selv om de fleste sortene ikke er i handelen i dag.

BUSKROSER.
Forsøkene ble startet i 1952/53. Tilsammen var det 125 roser med i forsøkene, fordelt på arter, varieteter og sorter som Lundstad utrykker det. Han beskriver planting og antall planter. Jordanalysen viste en pH på 5,8, noe som etter min mening er litt lavt for roser. Registrering av plantesykdommer, vekst, blomstermengde, form og farge, etc ble gjort systematisk. Utgang av planter pga vinterskade ble registrert og det er denne registreringen som er av interesse for oss. Middeltemperaturen for vintrene beskrives som lavere enn normalt med unntak av 1956-57. De lave temperaturene i hvileperioden til plantene førte til en del frostskade. Tilbakefrysningen var størst i 1954/55, 1955/56 og 1957/58. Utgangen av planter var imidlertid størst de to første årene. Det skyldes at de mest ømtålige planten gikk ut de første årene.

Alle planter gikk ut (døde) av følgende arter og varieteter:
Rosa primula, Rosa xanthina og Rosa xanthina spontanea

Arter og varianter: Rosa multiflora og Rosa x pteragonis.

Vurdering av vinterskader: (tilbakefrysning i %)

Albahybrider:
Alle frøs noe tilbake i strenge vintre. De er vinterherdige med unntak av ‘Cellini’. Mest hardfør var ‘Dronningen af Danmark’, ‘Maidens Blush’ og ‘Celestial’.

Følgende ble vurdert:
‘Amy Robsart’, ‘Anne of Geierstein’, ‘Eos’, ‘Jacqueline’, ‘Lady Penzance’, ‘Lord Penzance’, ‘Lucy Bertram’, ‘Magnifica’, ‘Refulgence’, ‘Rosendorf Ufhoven’ og ‘Rosenwunder’.
En del av disse sortene ble valgt bort på grunn av andre egenskaper, dårlig blomstring, sykdom, etc. Anbefalte sorter: ‘Magnifica’, ‘Eos’ og ‘Lucy Bertram’, kanskje mest på grunn av blomsterrikdom.

Andre sorter som ble prøvet: ‘Feu d’Artifice’ og ‘Parkfeuer’.
‘Parkfeuer’ frøs bare litt tilbake i strenge vintre, blomstret rikt og satte mange nyper. Den eneste sorten som blir anbefalt.
Rosa helenae ‘Hybrida’ frøs sterkt tilbake i strenge vintre, men kan likevel anbefales.

Multiflorahybriden ‘Gartendirektor O. Linne’ var ikke særlig vinterherdig, og «kan unnværes», som A- Lundstad uttrykker det.

Pendulinahybriden ‘Mount Everest’ frøs sterkt ned i kalde vintre, men blomstrer rikt. Lundstads innvending mot sorten er at den blir sterkt «gråhåra» under blomstring, noe som nedsetter den dekorative verdien.

De andre som ble testet var ‘Blance Double de Coubert’, ‘Carmen’, ‘Dr. Eckener’, ‘F.J. Grootendorst’, ‘George Will’, ‘Lombarts’, ‘Max Graf’, ‘Mme Georges Bruant’, ‘Pink Grootendorst’ og ‘Signe Relander’.
Alle er, som de andre, satt opp i tabeller som viser nedfrysning, høyde, bredde, sykdommer, nypeavlinger, tverrmål av blomster, duft, etc. på hver enkelt sort.

Setigerahybriden ‘Geschwind’s Nordlandsrose’ er vinterherdig, men kan fryse mye tilbake i kalde vintre og blomstrer da lite neste år. (Lundstad er noe usikker på hvor denne skal plasseres.)
Sericiahybriden ‘Red Wing’ gikk ut første vinteren.

Pimpinellehybrider:
‘Frühlingsanfang’, ‘Frühlingsgold’, ‘Frühlingsmorgen’, ‘Frühlingszauber’, Lismoore’, ‘Ormiston Roy’, ‘Staffa’, ‘Alba plena’ og ‘Purpurea Plena’ ble testet. Alle hybridene med unntak av ‘Frühlingsgold’, ‘Frühlingsmorgen’ og ‘Frühlingszauber’ var helt vinterherdige.
(Dessverre var ikke min favoritt ‘Frühlingsduft’ med i testen, men jeg vil si at den er rimelig vinterhard.)

Therosen ‘Gloire de Dijon’ var ikke særlig vinterherdig, men kan ha interesse der hvor en har milde vintre. (Langs norskekysten.)

Wichurianahybriden ‘Aristide Briand’ er en remonterende klatrerose som er vinterherdig, men fryser tilbake i strenge vintre.

Lundstad gjorde 2 nye forsøk med remonterende buskroser i perioden 1963 -69. Det vil føre for langt å gå inn på alle disse forsøkene.

Følgende sorter ble plantet i 1963 og prøvd: ‘Dorn röschen’, ‘Friedrich Heyer’, ‘Gay Vista’, ‘Golden Wings’, ‘Hansestadt Lübeck’, ‘Gruss an Heidelberg’, ‘Herbstfeuer’, ‘Lady Sonia’, ‘Lavender Lassie’, ‘Oskar Scheerer’, ‘Prestige’, ‘Saarbrücken’, ‘Stadt Rosenheim’, ‘Waldfee’, ‘Weisse aus Sparrieshoop’.

Sorter plantet i 1966: ‘Bayreuth’, ‘Bischofsstadt Paderhorn’, ‘Blossomtime’, ‘Buisman’s Triumph’, ‘Feuerwerk’, ‘Goldstück’, ‘Händel’, ‘Ilse Haberland’, ‘Weienstephan’.
Alle sortene er beskrevet i detalj og satt opp i tabeller.
Etter forsøkene ble følgende roser anbefalt: ‘Buisman’s Triumph’, ‘Dornröschen’ og ‘Feuerwerk’.

Forsøk gjort i perioden 1955-60.
I alt ble det plantet tilsammen 93 sorter i 1955,56 og 57. Forsøkene ble gjort på NLH, Ås. Jordanalysen viser nå en høyere pH verdi enn i de tidligere omtalte forsøkene: 6,3 i 1955, 6,0 i 1956 og 6,1 i 1957.

Det vil føre for langt å ramse opp alle sortene, derfor skal jeg bare gjengi de mest hardføre sortene og resultatene.

‘Grandmaster’ (Kordes 1954), ‘Scarlet Glow’ (Vershuren 1952), ‘Frolic’ (Swim 1953), ‘Korona’ (Kordes 1955), ‘Lipsiana’ (Cazzaniga 1953), ‘Morgensonne’ (Kordes 1954), ‘Moulin Rouge’ (Meilland 1953), ‘Nymph’ (A. Dickson 1953), ‘Rosabella’ (G. Maarse 1955), ‘Venus’ (G. Maarse 1955), ‘Ama’ (Kordes 1955), ‘Atombombe’ (Kordes 1953), ‘Bright Red’ (de Ruiter 1938), ‘Café’ (Kordes 1956), ‘Capriole’ (Tantau 1956), ‘Circus’ (Swim 1956), ‘Eutin’(Kordes 1940), ‘Feuermeer’ (Kordes 1954), ‘Flamboyant’ (Kordes 1931), ‘Gletscher’ (Kordes 1955), ‘Golden Delight’ (Le Grice 1956), ‘Jean Mermoz’ (Chenault 1937), ‘Lady Maysie Robinson’ (Kordes 1956), ‘Lumina’ (Tantau 1955), ‘Mme Leon Cuny’ (Gaujard 1955), ‘Martha Kordes’ (Kordes 1941), ‘Miss France’ (Gaujard 1955), ‘Red Triumph’ (Morse 1956), ‘Red Wonder’ (de Ruiter 1949), ‘Salmon Perfection’ (de Ruiter 1952), ‘Signal Red’ (de Ruiter 1949), ‘Sneprinsesse’ (Grootendorst 1946), ‘The Fairy’ (Bentall 1932), ‘Zukunft’ (Vershuren 1951).

De hardføre sortene er ikke alltid de beste for dyrking. Andre forhold som resistens mot sykdom, blomstermengde, etc spiller selvfølgelig inn. Forsøkene til Lundstad var ikke spesielt fokusert på herdighet, men herdighet er hele tiden en forutsetning for de gode egenskapene i kalde strøk. Etter disse forsøkene anbefaler Lundstad følgende sorter klaseroser:
‘Ama’, ‘Korona’, Lady Maysie Robinson’, ‘Moulin Rouge’, ‘Pink Garnette’, ‘Queen Elizabeth’ og ‘The Fairy’.

Forsøk gjort i perioden 1972-76.
Det var 35 klaseroser og tre gjenblomstrende buskroser med i forsøket. Lundstad bruker her referanserosene ‘Frau Astrid Späth’, ‘Joseph Guy’ og ‘Mary’, sannsynligvis en kirsebærrød polyantarose, laget i 1947 av Spek.
De mest hardføre rosene var ‘Molly McGredy’, ‘Norcap’, ‘Piccasso’ og ‘Westerland’, med ingen utgang.
Lundstad selv anbefaler bare 2 sorter, nemlig ‘Piccasso’ og ‘Westerland’.

I Lundstads dokumenter finner vi forsøk med stiklingsformerte roser (roser på egen rot) kontra roser som er okulert, bruk av forskjellige grunnstammer og bl.a. rothalsens tykkelse og dens innvirkning på plantekvaliteten, forsøk med forskjellige typer vinterdekking av roser, etc, etc.

Vi finner også en oppstilling av 17 forskjellige grunnstammer som er testet bl.a. for hardførhet. Rosa multiflora ‘Japonica’ er den minst hardføre.

Som det fremgår gjorde Arne Lundstad mange verdifulle forsøk med roser. En del av hensikten var å finne herdige og verdifulle roser for det norske klimaet. Men selv i dag kan vi ha stor nytte av å studere disee forsøkene.

I 1957 ble tanken om et Rosarium ved Norges Landbrukshøgskole reist av Arne Lundstad. Professor Olav Aspesæter var meget interessert og valgte «Sørhellinga» som egnet sted. Hagearkitekt Karina Aas ved Institutt for hagekunst utarbeidet deretter teginger for Rosariet. På grunn av pengemangel måtte opparbeidelsen av Rosariet gå over mange år og ble belastet det ordinære budsjettet.

Rosariet er delt i tre avdelinger. Nederst ligger den botaniske avdelingen med arter og varietetene. Her er også tatt med mutasjoner av artene. Plantene er plantet sammen i underslekter og seksjoner. I denne seksjonen er også artshybridene og grunnstammene med. Dessuten er det en liten gruppe med norske rosearter. Plantingen tok til i 1966 og det er bare en plante av hver slag.

I midtavdelingen er kultivarene av busk og klaseroser. Av de større buskene er det bare en plante , men av de lavere algene ble det plantet opptil 10 av hvert slag. Avdelingen ble ferdigplantet i 1969.

På den øvre avdelingen ble det laget fire store felter med hver sin kultivar. Det ble plantet ca 400 planter av hvert slag. Altså en masseplanting av enkelte sorter. Ved hekken rundt ble det plantet klatreroser, i alt 19 hybrider. Feltet ble ferdigplantet i 1973. Da var det plantet tilsammen 453 ulike roser. Det ble senere kjent langt utenfor Norges grenser. Fremdelse nevnes det i noen internasjonale rosebøker.

Etter Lundstads død forfalt Rosariet. Ugraset formerte seg, skilter forsvant og planter døde ut. Etter en tid fikk Norsk Roseforening et tilbud om å samarbeide for å få Rosariet i stand igjen. Dette arbeidet lykkes bare i liten grad. Spesielt var det vanskelig å finne igjen de mange artene og varietetene som Lundstad hadde samlet fra mange steder i verden, ikke minst østfra. Harde vintre og oppvekst av grunnstammer drepte mange roser.

I begynnelsen av 90-årene ble restaureringsarbeidet intensivert av Norges Landbrukshøgskole selv. Men selv i dag er det mye igjen å gjøre og Rosariet er fremdeles bare interessant for «spesielt interessert»rosefolk. Spesielt er det mange interessante arter som blomstrer tidlig.

Tilslutt noen ord fra Arne Lundstad selv i heftet «Rosarium», skrevet i 1970:
«Uttrykket Rosarium var kjent og brukt i det gamle Rom.I et Rosarium legger en størst vekt på kultivarene og artene med varietetene. En søker å samle flest mulig innenfor det areal som står til disposisjon og grupperer dem etter botanisk slektskap, og i kryssningsgrupper.

Kilder:
Årskrift Planteskoledrift og Dendrologi. Vedlegg: NPL årsberetning 1986-87-88. Innlegg av May Sandved.
ROSARIUM. Arne Lundstad, 1970
OBSERVASJONER HOS PLANTENE PÅ ROSARIET, NORGES LANDBRUKSHØGSKOLE, 1968 - 1984. Arne Lundstad